Tiger City Jukes

“14 November Tiger City Jukes! Er det mulig å bli så samspilte?! Hva skal man si, det finnes ikke nok superlativer!! Rått, tight, melodiøst, groovy, fengende osv. Bandet bestående av Knut Eide, Harald Stokke, Espen Moen og Atle Rakvåg starta konserten med en så klangfull låt at vi nesten holdt pusten. Noe så nydelig vakkert levert blues! Så dro det seg opp - låt etter låt. Snakk om å ha publikum i sin hule hånd både musikalsk og smilende fra scenen. Dette er i øverste sjiktet av bluesband i Norge. Men så har de jo en historie tilbake fra 1995. Bandet har også flere kritikerroste Cd'er på samvittigheten, og det forbauset ikke oss i salen. Bord måtte etterhvert flyttes slik at det også ble større plass til å danse.Tusen takk for at dere kom til Grenland B&R Klubb! Og vi er nok mange som ennå ikke riktig helt har landa.” - Carin Urdahl-Aasen

“Surprise, surprise Tiger City JukesMoonlight Crying I anslaget på det nye albumet sitt har bluesbandet Tiger City Jukes tatt sjangermessig plass et sted i spennet mellom The Doors og Kurt Weill. Det er ikke blues i klassisk og tradisjonell forstand; stilen og uttrykket til bandet har beveget seg tett opp mot andre sjangere. Kall det gjerne «rock», men hva gjelder denne plata, vil også den betegnelsen fortone seg noe snever. De åtte sporene har intensitet samtidig som de er behagelige å lytte til. Det vokale uttrykket har temperatur. Frontfigur Knut Eide har en herlig stemme. Når jeg i innledningen referer til The Doors, er det de mørke og dels mollstemte melodiene og for all del arrangementene som gir meg nettopp slike assosiasjoner. Jeg skal ikke direkte sammenligne Eide med Jim Morrison. Men jeg antar jeg ikke tipper helt i ørska når jeg påstår at førstnevnte må ha hørt en del på sistnevnte. Tiger City Jukes samarbeidet for noen år tilbake med Rock Bottom fra Silver King Band, og har altså nå gjort et sprang. ” - Per Ivar Henriksbø

“Musikalske Mørkemenn Album: Moonlight CryingBand: Tiger City JukesAnmeldt av: Alexander Svanberg Knut Eide har tatt med seg brorparten av chikka-chikka-bluesbandet Tiger City Jukes og utforsket den delen av natten da de fleste ligger til sengs. Det har det blitt en plate det smaker mørk sjokolade av. Som en sort Chevrolet el Camino i natten åpner Moonlight Cryings selvtitulerte førstealbum. Romklangdreven gitarlyd, bass, trommer og en barytonsaksofon med smak av Morphine og norske My Midnight Creeps setter stemningen.Gjennom åtte spor kjører doningen videre gjennom en fuktig, varm og mørk natt. Nick Cave er kartleser, men Midnight Choir foreslår alternative ruter.På et spor har Martin Hagfors bidratt. "Save Your Breath"er en liten avstikker, badet i månelys.Det skulle heller ikke være vanskelig å se for seg Moonlight Crying som stamband i den fiktive Louisianabaren som menneskene og vampyrene i serien True Blood frekventerer. Det er ikke uvanlig at engelske tekster framført av norske artister høres ut som nettopp det. Det skal man fint leve med i dette tilfellet også, for i tekst, melodi og karakter viser Knut Eide musikalsk troverdighet så det holder. Makker Harald Stokke bidrar i tillegg på noen kutt. Det samme gjør Linda Kvam, som blant annet bidrar til å gjøre allerede sterke "Shine Your Light" til en av platens sterkeste kutt.Coverfotografiet av Rocky Schenck bør i tillegg nevnes. Texasmannen har tidligere fotografert for artister som Robert Plant, Allison Krauss, tidligere nevnte Nick Cave, P.J. Harvey, The Eels, Stevie Nicks, Alice in Chains og The Cramps. Måneskinnsmennene kunne derfor knapt gjort et bedre valg med å forankre musikk med visuelt inntrykk.” - Alexander Svanberg

“Klarer å fange den rå energien på plate Tiger City Jukes Live I Artilleriverkstedet  Tiger City Jukes er for veteraner i den norske bluesen å regne, og de har i løpet av karrieren levert flere svært sterke plater. Men mest av alt er nok dette bandet beryktet for sine intense konserter.Derfor er det hyggelig å få høre bandet live på plate igjen, særlig siden låtutvalget i hovedsak er tatt fra den forrige studioplata "Moonlight Crying". Grunnen til at dette er ei plate som egner seg så godt i et liveformat er - i tillegg til gode låter - at bandet låter stort og kraftig med hele ni musikere på scenen. Utfolder seg vakkert Plata åpner med "Man Over Board", en groovy sak med mye koring som drar låta litt inn i et soul-landskap.Deretter kommer kontrastene som preger plata. Det skapes nemlig en gjennomgående dynamikk ved at bandet veksler i uttrykket. Eksempelvis følges den mørke, suggererende "Hoodooed" av den mer energisk lystige "Sunray"."Demon" føles mer old school ut, både musikalsk og tematisk. Deretter følger "Before the Night is Old", som er en mer melankolsk og neddempet låt. Vakkert og ømt utført med ei smektende blåserekke som løfter låta ytterligere."Lazy Days" er alt annet enn lat, der den fyker av gårde i et forrykende tempo. Dette er virkelig ei gladlåt som man også hører at publikum er med på for alvor. Dette er absolutt et av høydepunktene, og viser meloditeften og trøkket som bor i bandet.Mer tilbakelent blir det i "How Blue Can You Get", som med sine ni minutter er en lang og fin bluesmaraton med herlige solopartier og en jampreget følelse. Deretter følger tøffe "Backseat Love Affair", før sensitive og vakre "Save Your Breath" bryter opp. Plata avsluttes med rolige "Shine Your Light" og energiske "Shakin' All Over", og fastslår hvilket herlig orkester Tiger City Jukes er. Velbalansert opplevelse Tiger City Jukes består av en lang rekke enestående dyktige musikere, men heldigvis faller de aldri for fristelsen å gjøre dette til en "show-piece"-plate. Her brukes musikalsk kløkt til å skape en organisk lytteropplevelse hvor stemninga får stå i front.Stemninga er påtagelig. Det er tidvis mørkt, mystisk - lett og og lystig i det andre øyeblikket.Det er ingen tvil om at bandet fortsatt befinner seg blant det ypperste innen norsk blues. De har et solid komp hvor enkeltinstrumentene får skinne både sammen og hver for seg. Tidløst uttrykk Det blandes også ulike stilarter på en måte som skiller dem ut. Bandet forener stilartene i et ganske homogent uttrykk som gjør at alt de blander inn i miksen føles helhetlig. Denne plussen løftes også opp ved at produksjonen er svært god, og gir rom for at alle enkeltdelene i lydbildet får skinne.Selv om bandet nå kan kalles veteraner har "Live i Artilleriverkstedet" blitt både moderne og tradisjonell. Det er noe tidløst over plata, og ved å variere såpass mye som de gjør, tror jeg også at de når et bredere nedslagsfelt enn den gjengse bluesfansen.Nå er det bare å glede seg til at men kan nyte dette flotte lydsporet også med et visuelt akkompagnement.” - Tor Martin Aarseth